Politikk

Regjeringssjef:  Prime Minister David Cameron, siden 11.05.2010
Utenriksminister:  Secretary of State for Foreign & Commonwealth Affairs William Hague, siden 12.05 2010 

POLITISKE PARTIER

Forrige nasjonale valg (dato): 8. mai 2010
Neste nasjonale valg (dato) : 8. Mai 2015

INNENRIKSPOLITIKK

Valget 6. mai 2010 ga for første gang siden 1974 et ”hung parliament”, dvs at ingen av partiene fikk flertall.  Av totalt 650 seter, fikk De konservative 307, Labour 258, Liberaldemokratene 57 og andre, inkludert de regionale småpartiene i Skottland, Nord-Irland og Wales - og for første gang også De Grønne med ett sete - til sammen 28.

Valgdeltagelsen på 65,1% var betraktelig høyere enn i 2005, noe man kan se i sammenheng de mye omtalte TV-debattene. Det var på forhånd fryktet at valgdeltagelsen ville bli lav grunnet politikertretthet i forbindelse med frynsegodeskandalen.

Mens Labour gikk tilbake fra valget i 2005, gikk både De konservative og Liberaldemokratene frem i prosentoppslutning. Grunnet valgsystemet mistet imidlertid Liberaldemokratene fem mandater. Labour lave oppslutning forklares av mange med regjeringsslitasje etter 13 år ved makten, men også Gordon Browns lave popularitet. Etter fem dager med sonderinger mellom partene, dannet De konservative og Liberaldemokratene regjering sammen.

Den nye koalisjonsregjeringen

Den nye koalisjonsregjeringen har hatt en god start. Regjeringens plattform er bygget rundt prinsippene ”frihet, rettferdighet og ansvar” og har både en klar konservativ og sosialliberal profil. Et gjennomgående tema hos koalisjonsregjeringen er en reduksjon av statens omfang. De konservative har lenge hevdet at mange statlige enheter og direktorater er overflødige, og at ”big government” bærer mye skyld for det de kaller ”Britain’s broken society”. For Liberaldemokratene har fokuset vært mer rundt å redusere den heller sentraliserte britiske maktstrukturen og innføre mer lokaldemokrati.

I tillegg legger koalisjonsregjeringen opp til flere politiske reformer. Det innføres nye faste parlamentsperioder på fem år, og 5. mai 2011 vil det bli gjennomført folkeavstemning om valgreform. En kommisjon vil likeledes settes ned for å se på reform av Overhuset. Andre sentrale politikkområder for koalisjonsregjeringen inkluderer skrinlegging av den forrige regjeringens planer om nasjonale ID-kort og lagring av personlige data. Videre blir det innført et innvandringstak på 100 000 per år for personer fra land utenfor EØS-området, et viktig tiltak for De konservative. Det arbeides for tiden med alle unntakene som skal sikre at britisk næringsliv og undervisnings- og forskningsinstitusjoner ikke skal tape på de nye reglene. Liberaldemokratene har på sin side fått gjennomslag for nye tiltak mot hatkriminalitet og diskriminering, samt økt fokus på likelønn. Utdanning er et annet satsningsområde for den nye koalisjonsregjeringen. Det skal gis offentlig støtte til friskoler etter svensk modell, samtidig som antall universitetsplasser skal kuttes til fordel for høyere kvalitet. Høyere studieavgifter vurderes for å bedre universitetenes finanser, noe som vil ergre mange på grasrotplan innen Liberaldemokratene. Koalisjonsregjeringen vil prioritere å utjevne geografiske helseforskjeller, samt styrke pasientrettighetene.

Det politikkområdet som utover høsten vil fortsette å dominere britisk innenrikspolitikk, er imidlertid budsjettkuttene. Med et underskudd på statsbudsjettet på £156 milliarder, eller 1,5 billioner kroner, har koalisjonsregjeringen vist til at nedskjæringer og økte skatter må komme. I slutten av juni presenterte koalisjonsregjeringen et budsjett som vil redusere underskuddet på statsbudsjettet med £40 milliarder pund, eller om lag 390 milliarder kroner over fire år. Budsjettet inneholdt både kutt i velferdstjenester, og en øking av skatter og avgifter.

Lederkamp i Labour

Etter at Gordon Brown trakk seg som partileder etter valgnederlaget, har Labour begynt valgkampen for ledervervet i partiet. Valget, som vil holdes ultimo september, står mellom fem kandidater, David og hans bror Ed Miliband, Ed Balls, Andy Burnham og Diane Abbots. De fleste observatører tror imidlertid valget vil stå imellom de to Miliband brødrene. David Miliband ansees som favoritt og er den som har størst støtte blant Labour-medlemmer i Parlamentet.

NORD-IRLAND

Den fredelige utviklingen i Nord-Irland har fortsatt våren 2010, med viktige milepæler oppnådd. I april ble myndigheten over politi- og justissektoren overført til Nord-Irland, etter flere måneders intense forhandlinger mellom partene. Unionistene var spesielt bekymret over å skulle gi den myndighet over politistyrkene til nordirske politikere som tidligere hadde drept flere hundre britiske politifolk. Med kompromisset fikk Nord-Irland større selvstyre, endog mer enn i Skottland. Likeledes var det en milepæl da rapporten fra Lord Saville i midten av juni erklærte at alle ofrene fra Bloody Sunday hadde blitt uskyldig drept. Statsminister Camerons offentlige beklagelse ble svært godt mottatt blant katolikker i Nord-Irland.

Den positive utviklingen har ellers styrket båndene mellom Nord Irland og Republikken Irland. På den irske øya foregår det derfor en stille, men på sikt viktig administrativ og økonomisk integrasjon, støttet av London, men særlig Dublin. Utbygging av fellesorganer, infrastruktur og næringsstrukturer på tvers av Nord/Sør skillet vitner om potensialet for en gradvis politisk tilnærming. Demografien peker også i retning av økt katolsk innflytelse i nord. Politisk integrasjon mellom nord og sør Irland er enn så lenge ikke en aktuell problemstilling, men det er stadig flere som tror på et forent Irland på lang sikt, som for Sinn Fein er et eksplisitt mål.

SKOTTLAND

Siden 2007 har det skotske nasjonalistpartiet (SNP) ledet selvstyreforsamlingen i Edinburgh. Selv om SNP ønsker full selvstendighet, har debatten blitt dempet av den økonomiske krisen, ikke minst etter at flere skotske banker gikk over ende i 2009. Sommeren 2010 har førsteminister Alex Salmond også tilkjennegitt at selvstyreregjeringen ikke vil legge frem forslag om folkeavstemning om uavhengighet i november 2010, som tidligere signalisert.

Skottland befinner seg likevel på vei mot utvidet indre selvstyre. Også skotske Labour har tatt initiativer i retning av utvidet selvstyre, og i opinionen har kravet om utvidet selvstyre langt større oppslutning enn selvstendighetskravet, som kun støttes av om lag 1/3 av velgerne. SNP-regjeringen ønsker også utvidet indre selvstyre, men ser dette som et naturlig skritt på veien til selvstendighet. Den SNP-ledede selvstyreregjeringen har vist seg mer robust og overlevelsesdyktig enn først antatt. SNP omtaler Norge i svært positive vendinger og ønsker å styrke båndene mellom Skottland og Norge, særlig når det gjelder energi.

UTENRIKSPOLITIKK

Det er stor grad av utenrikspolitisk konsensus i UK, og kontinuitet vil derfor være hovedregelen etter regjeringsskiftet. Cameron er i likhet med sin forgjenger opptatt av å fremme Storbritannia som en sentral aktør på den globale scene. Samtidig er utenriksminister Hague inne i en prosess for å fastsette nye prioriteringer. Den nye regjeringen er opptatt av at utenrikspolitikken skal koordineres bedre gjennom felles verdier, mål og delmål, og fokusere mer på hvorledes disse kan nåes enn på prosedyrer. Dette er en av hovedambisjonene med Det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) som ble opprettet etter valget. Et nøkkelspørsmål for Hague er ”What’s in it for Britain”.

Alt tyder på at det transatlantiske perspektivet og det spesielle forholdet til USA vil fortsette å prege utenrikspolitikken. Den nye regjeringen er opptatt av at samarbeidet skal være i henhold til britiske interesser så vel som amerikanske. Hague besøkte Washington som en av sine aller første gjerninger som utenriksminister, og Cameron var Obamas gjest i juli. Ønsket om å opprettholde det stadig omdiskuterte ”special relationship” mellom de to land synes like viktig for denne regjeringen som for de foregående. Forholdet mellom UK og USA er basert på et tett samarbeid på en rekke områder, herunder utenrikspolitikken og ikke minst på militær side, som er unikt i graden av integrasjon og dybde.

Storbritannia er en sentral aktør i NATO, og bidrar med betydelige styrker til Alliansens operasjoner, ikke minst i ISAF (ca. 10 000 personell). Britiske tap i Afghanistan har nå oversteget tapstallene fra Irak-konflikten. Storbritannia støtter en utvidelse av FNs sikkerhetsråd. G20 blir brukt aktivt for å forsøke å reformere Bretton Woods institusjonene og motvirke den økonomiske tilbakegangen.   

Regjeringen har signalisert en pragmatisk holdning til EU, et resultat av et kompromiss mellom det EU-vennlige Liberaldemokratene og det mer EU-skeptiske konservative partiet. Storbritannia vil ikke søke medlemskap av euroen. Ingen makt skal overføres til Brussel uten folkeavstemning. UK vil ikke ta del i opprettelsen av en europeisk påtalemyndighet, og støtter utvidelse av unionen. Storbritannia er pådriver for transatlantisk dialog, og går inn for sterkere koordinering mellom ESDP og NATO.

Afghanistan vil stadig være en britisk utenrikspolitisk hovedprioritet, Hague besøkte Afghanistan i begynnelsen av juli. Utover en varsling av økte midler til de britiske styrkene i landet, er imidlertid ikke detaljene i den nye regjeringens tilnærming til Afghanistan offentliggjort. Hague er videre opptatt av menneskerettigheter og antiterrorpolitikken, og ønsker å sikre at britisk politikk ”i og utenfor Storbritannia” er basert på ett sett verdier og prioriteringer. Utenriksministeren har videre forfektet økt bistand til britisk næringsliv.

Sammen med Frankrike, Tyskland, USA og til dels Russland og Kina har Storbritannia frontet det internasjonale samfunns arbeid mot Irans atomprogram der UK har tatt til orde for tøffere sanksjonspolitikk både fra FN og EUs side.