Britisk utenrikspolitikk

Utenriksminister Hague har tatt til orde for et fokusskifte i utenrikspolitikken. Nasjonale, britiske interesser, herunder særlig kommersielle forbindelser, settes i sentrum. Allianser og partnerskap i internasjonale organisasjoner sees som virkemidler for å ivareta britiske interesser, ikke mål i seg selv. Det spesielle forholdet til USA er fortsatt viktig for britene og forholdet mellom de to landene er basert på et tett samarbeid på en rekke områder, både økonomisk politisk, militært og kulturelt.

Til tross for vektleggingen av rene nasjonale interesser var Storbritannia en pådriver for den militære intervensjonen i Libya. UK har også inntatt en pro-aktiv holdning til flere av revolusjonene i den arabiske våren, og utenriksminister Hague har gått hardt ut mot Kina og Russlands blokkering i Sikkerhetsrådet av resolusjoner om situasjonen i Syria.

Britiske myndigheter har fokus på å utvikle de økonomiske forbindelsene til Russland, som er et av deres hurtigst voksende eksportmarkeder, opp med nesten 40 prosent i 2011. UK er i dag en betydelig investor i Russland, spesielt innen energi.

Regjeringen demonstrerer en kritisk pragmatisme overfor EU, og parlamentet har lovfestet at ytterligere makt ikke kan overføres til Brussel uten en folkeavstemning. Utenriksminister Hague lanserte juli 2012 en omfattende gjennomgang av kompetansefordelingen mellom Storbritannia og EU, som ble avtalt i koalisjonsgrunnlaget mellom de konservative og liberaldemokratene.

Statsminister Camerons viktige EU-tale i januar fremsto som en balansegang mellom motstridende hensyn, på den ene side til den EU-skeptiske høyrefløyen i hans eget parti og på den annen side Storbritannias EU-partnere. Det understrekes imidlertid at landets interesser er best tjent med å forbli i EU og at han har en positiv visjon for Unionens fremtid. Men samtidig er ett av Camerons hovedbudskap at det har bygget seg opp et akutt behov for dyptgripende reformer med sikte på å løse eurosonens problemer. EU må gjøres mer konkurransedyktig i forhold til de fremvoksende økonomier og for å minske avstanden mellom EU og dens innbyggere.

Cameron går også inn for en folkeavstemning for eller mot en videreføring av Storbritannias EU-medlemskap dersom de konservative vinner parlamentsvalget i mai 2015. Riktignok vil ja-alternativet være knyttet til et reforhandlet grunnlag for Storbritannias forhold til Unionen, enten i form av en reforhandlet Lisboa-traktat omfattende samtlige EU-land, eller i form av en særordning for britene som gjør det mulig å tilbakeføre kompetanse på enkelte områder fra Brussel til London.

Storbritannia er en sentral aktør i NATO, og bidrar med betydelige styrker til Alliansens operasjoner. Det tunge engasjementet i ISAF utgjør det nest største styrkebidraget og er en betydelig belastning for det britiske forsvaret. Det britiske forsvaret er inne i en periode med betydelig endring og reduksjoner, primært som et resultat av den såkalte «Strategic Defence and Security Review» som kom i 2010. Den britiske hæren vil frem mot 2020 kuttes med 20 000 personell ned til 82 000, noe som vil være det lavest tall siden Boer-krigen. Deler av dette søkes kompensert ved å øke antallet reservister.

14. juni 2012 markerte tretti år siden slutten på den argentinske invasjonen av Falklandsøyene. I 2012 har man sett en tiltagende diplomatisk ordstrid mellom Storbritannia og Argentina om suverenitetsspørsmålet. Falklandsøyene vil avholde folkeavstemning om suverenitet i løpet av første halvår i 2013. Øyenes symbolske betydning i britisk politikk er betydelig, og UK legger vekt på befolkningens selvbestemmelsesrett og respekt for resultatet av folkeavstemningen.

Koalisjonsregjeringen ønsker at Storbritannia skal være ledende innen utviklingsarbeid. Mål om 0,7% av BNP til bistand innen 2013 ble lovfestet i 2011 og opprettholdes til tross for mange kritiske røster. Koalisjonsregjeringen har et sterkt fokus på resultater og ”Value for Money” i sin utviklingspolitikk.


Bookmark and Share